Backstreet Girls
Shake Your Stimulator
Facefront (Indie)
Karakter 4/6


Oslobandet har alltid stjålet, og faktisk så har de gjort det samme i ca. 20 år. Debuten «Mental Shakedown» ble lansert i 1987, og at de har en forkjærlighet til...vel, la oss korte ned lista til AC/DC, så vet vi hva vi får.
Tror aldri jeg har hørt at B.G. har stjålet så mye som de nå gjør. Opptil flere riff kunne vært enkeltlåter på AC/DC, men er det ikke. De har også sin egen stil som er litt mer boogierock enn hva australierne er. Men når vi først er inne på referanser, så er det verdt å nevne rifftjuveri og inspirasjon fra både The Angels (from Angels City), Motorhead, Ramones og mange flere.

I dagens musikalske aspekt av sjangre, er det aldeles nydelig å høre på B.G. De er deilig uformelle og de gir seg henn i sin sanne hyllest til rock n`roll som engang bestod, og fortsatt kan bestå, av gitar, tromme, bass og en passe rocka vokal. B.G. blir aldri blodharry, men de gir virkelig fingeren til overproduserte utgivelser og flinkisrock som skal høres best mulig ut. For Oslobandet er det enkle melodier med god guts som gjelder. Og hvem kan klandre dem med sangtitler som High on Gibson Gasoline, Beep of Baby, Hey Ho let´s Go og Hell Will Pay.

På sitt beste er dette albumet en virkelig killer som sparker ræv, og om vi skal si noe negativt, så må det være at ikke alle 13 sangene er like interessante, og at det hadde vært gøyalt å hørt noe med en litt anderledes produksjon. Spesielt siden det hadde blitt enda fetere lyd i høyttalerene da. Hail Angus!

B.G. var ellers det første bandet som undertegnede skulle intervjue i sin tid på Jærradioens High Voltage. Bare synd at båndspilleren sluttet å virke når vi hadde satt oss ned. Men det sa jeg ikke til bandet, så intervjuet ble fullført, men aldri kringkastet. Det var jo ikke noe intervju på tapen.
Hat-trick: High on Gibson Gasoline,
Turning Purple, Shake your Stimulator.