Til tross for at jeg hadde bange anelser, gikk min debut i Garborgriket rundt nærmest smertefritt. Det vil si at jeg ikke ramlet, og hadde minimalt med tekniske problemer underveis i den 80 kilometer lange løypa. Ser man bort fra de to lange, bratte bakkene opp til Fjermestad og Lyefjell, hvor jeg måtte stige av sykkelen, og at kjedet hoppet av tannhjulet da det gjenstod mindre enn 15 kilometer, hadde jeg en særdeles positiv opplevelse pinseaften.

Å legge et sykkelritt garborgske omgivelser kan ikke annet enn å bli vellykket; stor variasjon i løypa, flott natur, mye publikum og dugnadsfolk som gjorde jobben som veivisere og motivatorer, gjorde sitt til at jeg ikke har deltatt for siste gang -  selv om det var med skrekkblandet fryd jeg lot meg overtale til å stille opp.

For jeg skal ærlig innrømme at oppladningen uka før lørdagens ritt ikke var den aller beste. 17. mai-feiring med to lange tog i Sandnes´sentrumsgater, med påfølgende intense kursdager i Fredrikstad resten av uka, var et sykkelritt det siste jeg hadde i tankene da jeg landet på Sola fredag kveld. Eller det vil si, mine kurskolleger fikk vel høre et og annet, og jeg skal innrømme at det ble en snau times joggetur i gamlebyen, ved Fredrikstad festning.

Iført ny sykkeldrakt for anledningen, to bananer, en energibar og godt utblandet saft i vannflaskene, ankom jeg Bryne sentrum en time før start. Der var stemningen upåklagelig. Arrangøren, Bryne Cykleklubb, kunne neppe fått det bedre - sol fra nesten skyfri himmel, vindstille og behagelig, sommerlig temperatur. Prat om tider, strategi, løypetrasé, mat- og væskeinntak opptok de fleste. Selv hadde jeg ikke en spesiell tid i sikte, men håpet i det stille å fullføre på under fire timer.

Før start traff jeg på Tore Haugvaldstad, Bryne FKs nye daglige leder. Den gamle keeperkjempen tok seg vel så godt ut i sykkelutstyr som mellom stengene. Haugvaldstad har som mange andre gamle fotballhelter blitt bitt av sykkelbasillen, men innrømmet at treningsgrunnlaget var heller svakt. En titt på resultatlistene viser at 50-åringen fremdeles har kraft i beina. Tre timer og 20 minutter er en akseptabel sluttid.

Det lå også undertegnede an til - iallfall etter de to første milene, som ble unnagjort på godt under 50 minutter. Bakkene opp mot Sikvaland var krevende,   men de kjappe utforkjørinene veier opp for endel av slitet. Konsentrasjonssykling langs jernbanen fra Ålgård til Foss-Eikeland er en konsentrasjonsprøve av de sjeldne, og da jeg fremdeles hadde 30 kilometer igjen, lå jeg an til en sluttid som forventet.

Det var også innen rekkkevidde etter at jeg, noe motvillig, måtte gå opp den 400 meter lange, siste motbakken. Men selv om svetten rant under den varme hjelmen, hjalpt det på humøret med heiarop fra kjentfolk på toppen av Lyefjell.  VIdere, på vei til Njåskogen, fikk jeg uventet drahjelp på vei mot Kvernaland, rundt Frøylandsvatnet og inn til Bryne torg (takk, spreke Håvard).

3.44.35 og 21.37 km/t i snittfart er jeg tålig greit fornøyd med. Holder jeg samme tempo i Nordsjørittet, blir iallfall fjorårets tid kraftig forbedret - det er da noe.