Etter helgens to bortekamper er tabellen for førstedivisjon dyster lesning for alle som har fulgt Nærbø håndballherrers innsats på parketten. Kontrastene er store. 6. april 2008 grein 15-20 mannfolk av glede. 7. mars 2010 henger hodene der ute i «dugnadsbygda». To år skiller champagneskål og gravøl.

Jeg har fulgt laget fra sidelinjen i denne perioden, og er faktisk litt overrasket over at nedturen med 22 tap i eliteserien, varte en hel sesong til. Nivået i den nest øverste divisjonen er bra, men ikke så bra at det for Nærbøs del skulle ende med nok et nedrykk. Det er rett og slett skuffende, og allverdens meninger om at laget er bedre enn tabellsituasjonen tilsier, er mager trøst.

INDIVIDUELT
har laget flere spillere som er gode nok, men det har hvilt noe nervøst over innsatsen. Ofte har det virket som frykten for å tape har vært større enn viljen til å vinne. For tross tidvis underholdende og bra spill, har skuldrene aldri senket seg helt. Derfor blir heller ikke prestasjonene 100 prosent. I de fleste hjemmekampene har det vært korte perioder som har ødelagt for sluttresultatet og overskygget det som fungerte.

Tendensene til en dårlig sportslig sesong var der allerede etter noen få kamper, og derfor overtalte trener Trond Knutsen veteranene Jonas Edland og Raymond Nord-Varhaug til å snøre på seg joggeskoene igjen. Men det holdt ikke. Og det hadde vært rart dersom det hadde gjort det.

Selv om samarbeidet mellom hardtskytende Edland og råsterke Nord-Varhaug på streken er en fryd å se på, var det ikke de to som skulle berge plassen alene. Publikum har møtt opp i hopetall, og flere eliteserieklubber har all grunn til å være misunnelige på stemningen som råder i Nye Loen. Men heller ikke det var nok.

TRE SEIRE
og to uavgjorte har hittil skaffet laget åtte poeng. Trolig blir det stående. Jeg klarer bare ikke å se hvordan spillerne skal hente ut maksimalt i de to gjenstående serierundene mot opprykkskandidat Herulf og allerede opprykksklare Viking. I hodene er sesongen over og til høsten spiller laget sine kamper blant annet på Voll, på Varhaug og i Sandnes. Rekruttlaget som i år har spilt i andredivisjon, rykker automatisk et hakk ned.

Selv om det langtfra er optimalt at to jevngode lag spiller i hver sin divisjon, trenger nedrykket ikke føre til at klubbens håndballskip synker. Kanskje er det igjen tid for rollebytte. Med god vind i seilene har det gått én vei for damelaget denne sesongen - framover. De kan nemlig sørge for at Nærbø fortsatt blir stående på håndballkartet. I skrivende stund har damene tapt én kamp, og har fortjent sikret seg kvalifisering om opprykk til førstedivisjon.

DET HAR
de gjort gjennom kjapp kontringshåndball og kriging i forsvar. Det er ingen hemmelighet at trener Arild Refsnes er en stor tilhenger av Gunnar Blombäcks hurtige håndballfilosofi. Det er neppe det dummeste. Og den har fungert. Laget er desidert mestscorende blant samtlige lag i kvinnenes andredivisjon. Dessuten har damene vist vinnervilje selv om det gode spillet i noen kamper har vært fraværende.

Om det blir opprykk eller ei, avgjøres andre helgen i april. For to dager siden ble det klart at laget møter enten Stord eller Jotun, samt Follo eller Asker. Det bør være overkommelig og overgå skuffelsen om at Håndballforbundet valgte vekk Loen som kamparena. 600-700 tilskuere som kan løfte prestasjonene hadde vært noe helt annet enn å spille for glisne tribuner et sted oppe i Trøndelag.

Men lykkes Refsnes, er det en fjør i hatten. Ikke bare for den lovende treneren, men også for damehåndball-miljøet i distriktet. Og jeg er sikker på at de trofaste tribunesliterne og mange andre kjenner sin besøkelsetid også når det dreier seg om klubbens kvinner. Mest fordi de liker å se håndball, men også fordi de liker å støtte opp om det som skjer i bygda. Slik de kommer til å bidra for at herrelagets visitt på tredje nivå skal bli kortest mulig.