I 2017 gikk administrasjon og politisk ledelse i Time kommune inn for å bli landbrukskommune med stor «L». Gjennom landbruksplanen skulle kommunen nå nye høyder på den nasjonale arena for landbrukets stilling og betydning i samfunnet. Planen har siden blitt liggende i en skuff og man har fått en offentlig diskusjon hvor landbruket har blitt stadig mer fremmedgjort fra de som i for knappe 5 år siden vedtok planen.

Det heter så fint at Time kommune har landbruksarealer av «nasjonal betydning», både i kraft av sin produktivitet og sin betydning for nasjonal matberedskap. De behandles ikke deretter. Utviklingen mot et destruktivt forhold til «matfatet» på Jæren har bare akselerert, godt hjulpet av luftige visjoner om et «kraftsentrum» for industriarbeidsplasser og varehandel. Man snakker da selvsagt om det nye «forus på Kvernaland» og et nytt næringsområde på Ree/Svertingstad.

Landbruksarealer rundt byområder har alltid vært under press. Behovet for å kunne tilby befolkningen steder å bo, veier å kjøre på (eller sykle), steder å jobbe og områder for rekreasjon fører unektelig til at politisk anerkjennelse i hovedsak bevilges til de som klipper snorer og setter nye spadetak. Inntekter til entreprenører, eiendomsutviklere og industriledere utgjør på grunn av dette klare rettesnorer for politikken i Time.

De nevnte interessentene jobber også systematisk for å overbevise lokale politikere om at nettopp deres nye prosjekter er både lønnsomme, samfunnsnyttige og kanskje til og med bærekraftige. Dersom man mener alvor om at jordressurser er samfunnskritiske er det åpenbart at en slik utvikling ikke kan bestå, likevel later man som at areal er noe man kan ha i «reserve». Som om det noen gang kommer i retur.

I et slik idelandskap jobber landbruksorganisasjoner og ideelle organisasjoner i motbakke. «Pengene rår» er et forslitt ordtak selv om det er sant. I økende grad ser man at jorden som fellesskapsressurs gjøres om til en sektorinteresse som først og fremst skal dekke bøndenes virksomheter. Da kan man også benytte bøndenes egen nedbygging som argument for at «de andre må jo også få». Da har det ingenting å si at denne nedbyggingen er ment å sikre samfunnet økt tilgang på mat.

Etter å ha hørt på og snakket med politikere i Time i to år blir det overtydelig at de vet lite om ressursen i landskapet som omkretser dem. De er heller ikke interessert i å vite mer, noe som er lett å forstå når man trenger handlingsrom for å definere verdiene selv. Avhengig av hvilke venner man ønsker å beholde, eller forkaste. Det var kanskje også grunnen til at ingen av dem møtte opp på Jorddøgnfestivalen rundt høsten i 2021. Hverken for å pryde arrangementet eller lære mer. De hadde da stått i fare for å innse en gang for alle at hverken nydyrking, jordflytting, import av landbruksprodukter eller sjømat kan erstatte verdifull jord.

Sannheten er at 95% av alle kalorier i verden produseres direkte eller indirekte på land, og at all jord som kan dyrkes er en uløselig del av et verdensomspennende matsystem. Maten vi ikke selv kan dyrke i krig eller fred må man ta fra andre som kanskje trenger det mer, men ikke har råd. Det har vi. Forutsatt at penger kan løses inn i mat, noe all norsk matvareberedskap er bygd på forutsetningen av.

For bare en uke siden ble det klart at også Europa kan rammes av krig. Partene i konflikten produserer betydelige størrelser av verdens hvete, matolje og gjødsel. Det vil utvilsomt påvirke verdens tilgang på disse ressursene i tillegg til de økonomiske ringvirkningene (les: matvarepriser).

I tillegg vet vi at Norge som energileverandør kommer til å tjene store penger, samt at regjeringer og bedrifter er villige til å bokføre store tap og endre egne handlingsregler for å få slutt på Europas nye krise. Ingenting kunne markert et klarere startskudd for at politikere (og næringsliv) i Time kjenner sin besøkelsestid for å ivareta en uvurderlig ressurs.

Første mulighet blir i utvalg for lokal utvikling kommende torsdag hvor man en gang for alle kan sørge for å bevare en åker med potensiale til å forsyne hele Bryne med poteter i et helt år. Eller dyrke korn.