Hvordan finner laboratoriet ut om du har koronavirus?

Prøver gjøres klar til ekstraksjon. Foto: Silje Nysted Hagen

Prøver gjøres klar til ekstraksjon. Foto: Silje Nysted Hagen

Av

I hele verden snakker vi nå om koronavirus, hvordan det smitter, hva er symptomene og hvorfor tester vi ikke alle?

DEL

(Nordlys) Som bioingeniør er jeg vant til at luftveissesongen er en utfordrende tid med mye testing av luftveissykdommer og økt arbeidsmengde, men koronavirus økte årets utfordring betraktelig. Så hvordan finner vi på laboratoriet egentlig ut om noen har koronavirus?

Prøvetaking

Prøven kan tas av alle som er opplært i prøvetaking, til vanlig er dette leger og sykepleiere. Ved mistanke om koronavirus tas det prøve fra øvre luftveier, både nasopahrynx (der vi forventer å finne mest virus) og hals. Nasopharynx er så langt opp i nesen at vi trenger en tynn og bevegelig pensel, og penselen er laget med en svab som skal fange opp mest mulig slim fra slimhinnene dine. For å begrense bruk av pensler og testmedier i denne tiden brukes samme pensel til nasopharynx og hals.

De fleste laboratorier i Norge bruker ferdig lagde/ kjøpte rør som inneholder en rød væske og noen små kuler, det kalles virus transportmedium. Væsken inneholder stoffer som stabiliserer prøvematerialet slik at det kan transporteres til laboratoriet, og skal holdes kjølig inntil transporten.

Analysering

Når prøven din kommer til laboratoriet kommer den sjeldent alene, og alle prøver krever en del administrativt arbeid før de kan analyseres. Det sjekkes for lekkasjer, kliniske opplysninger vurderes, prøvene registreres og merkes med et labnummer. Dette labnummeret er prøven knyttet opp mot resten av turen gjennom laboratoriet. Disse administrative rutinene er tidkrevende arbeid ved store prøvemengder, men nødvendig for at det ikke skal byttes om på prøver og at svaret ditt ikke havner oss noen andre enn de som skal ha det.

Når bioingeniøren jobber med prøvematerialet bruker de beskyttelsesutstyr som gjør at de ikke selv blir smittet, dette er det samme utstyret som brukes til smittevern ved pasientkontakt. Vi jobber i skap som er laget slik at luften i skapet ikke kommer ut, og luften på utsiden ikke kommer inn. Mengden prøvemateriale som jobbes med er små (vanligvis mikroliter) og det er viktig at vi er nøyaktige. Ved bruk av gale teknikker kan vi risikere at små mengder prøvemateriale fra en pasient blandes med prøvemateriale fra en annen pasient, derfor er det nødvendig med godt opplært personell.

Det finnes mange ulike måter å teste prøver på, men til korona (og andre luftveisvirus) er det vanlig med en molekylær metode. Det vil si at vi sjekker om vi finner virusets gener i prøven din, da virus har gener akkurat slik som oss. Molekylære metoder er delt inn i to trinn; ekstraksjon og PCR.

Ved ekstraksjon skal vi åpne cellene opp, slippe ut viruset og virusets gener, vi henter altså ut genene fra inni cellene. På de ulike laboratoriene i Norge finnes det ulike maskiner til ekstraksjon, prinsippene er de samme, men antall prøver som kan ekstraheres samtidig og tiden maskinen bruker på oppgaven er ulik. Cellene fra dine slimhinner sitter på penselen, men den kan vi ikke bruke til selve analysen. Derfor rister vi rørene slik at de små kulene slår mot penselen og cellene dine slippes løs i væsken, som deretter brukes til analysen. Når ekstraksjonen er ferdig sitter vi igjen med en blank væske som vi bruker til videre analysering. Her er det høyere konsentrasjoner av virusets gener enn det vi startet med, og vi kaller det et eluat.

Eluatet skal nå gjennom neste trinn, en prosess som heter PCR (polymerase chain reaction), som enkelt forklart er som en kopimaskin for gener. I en PCR blander vi hver prøve med en reagensblanding og utsetter den for konkrete temperaturendringer mange ganger.

Reagensblandingen inneholder blant annet det som trengs for å lage et gen og en «farge». Fargen er usynlig for det blotte øyet, men maskinen kan se den. Hvis en prøve inneholder koronavirus SARS-Cov-2 vil de genene som er spesielt for viruset blir kopiert opp og maskinen leser av hvor mye farge det er i en prøve. Etter en PCR på rundt 2 timer (dette varierer) sitter du igjen med en graf og et tall som sier om det er korona-gener i prøven din eller ikke. En prøve der de finner koronavirus svares som positiv og en prøve uten koronavirus svares som negativ.

Dette er en enkel fremstilling av den totale prosessen. Tidsbruken og mengde prøver som kan analyseres på en gang er ulikt mellom laboratoriene, og det finnes ikke en fasit på hva som er best. Tiden fra en prøve kommer inn til laboratoriet før svaret er klart er vanligvis en dag, men ved store mengder prøver tar det lengre tid. Tidsbruken vil også være avhengig av mengde bioingeniører som kan utføre prosedyren, det kan gjøres av en person fra start til slutt, men da vil det naturligvis ta lengre tid.

Hvorfor ikke teste alle?

Det er slik at en person med virus kan smitte andre før de selv får symptomer, noen mennesker kan også bære viruset uten å bli syk selv, så hvorfor tester vi bare ikke hele befolkningen med en gang? Selv om metoden som brukes er en avansert kopimaskin, så må det være mer enn bare et enkelt koronavirus i prøven din for å kopiere det nok til å se det. Du må altså ha en større mengde virus i luftveiene dine for å få en positiv test, og det får man ikke alltid før man begynner å få symptomer. Dvs. hvis du er i god form og ikke har noen symptomer så får du ikke nødvendigvis en positiv test. Hva skjer hvis vi tester for tidlig?

Da får vi en falsk negativ test, og du beveger deg rundt i samfunnet i god tro på at du er frisk. Det er altså mulig at det kan gjøre mer skade enn godt å teste friske mennesker uten symptomer.

Ved en pandemi er det også slik at hele verden tester, ikke kun Norge. Vi er avhengig av å importere mye av utstyret vi trenger, og det er mangel over hele verden. Da er det nødvendig at vi følger Folkehelseinstituttets retningslinjer og er restriktiv med hvem vi tester, så vet vi at vi har utstyr til å teste de som virkelig trenger det.

Lite testutstyr, hva betyr det?

Vi trenger den rette type pensel til prøvetaking, en for tykk pinne uten rett svab kommer ikke opp langt nok i nesen din, og hvis du ikke får med cellene, kan du få en falsk negativ prøve. Vi trenger mediet som penselen plasseres i, men det kan sykehuslaboratorier i

Norge lage selv, og det er det flere som har startet med. Kulene i vesken er en fordel, men ikke høyst nødvendig, og det finnes alternativer. Det er også mangel på reagenser til ekstraksjon og PCR, og det er ulike reagenser avhengig av hvilke maskiner laboratoriet har. Derfor er det noen laboratorier som har større kapasitet og reagenser enn andre, avhengig av hvor reagensene deres lages og om de er mulige å få tak i.

Laboratoriene i Norge samarbeider godt og deler på ressursene der det er mulig. Den andre siden av saken er at det er personellmangel. En økt mengde helsepersonell er satt i karantene av ulike årsaker (reise, symptomer o.l.) og får ikke komme på jobb før man vet at de ikke er smittet. Det personellet som trengs for analysering er bioingeniører, og de er en økende mangelvare i Norge. I februar 2020 slo NITO alarm om at det i fremtiden ville bli for få bioingeniører i Norge, og at dette var en varslet krise i helsevesenet.

Den økte prøvemengden vi ser i denne pandemien gir oss kanskje et lite bilde av hvordan fremtiden kan bli hvis det ikke utdannes flere bioingeniører.

Artikkeltags