Straks Bruno Krauskopf ankom Sirevåg i 1933, begynte han å male jærmotiv, ikke minst kystnaturen på Ogna som han ble så fascinert av. Han så Jæren gjennom sitt eget gemytt og sin egen sinnstilstand når han malte disse landskapene. Hans malerier fra Ogna ble dermed noe helt annet enn det en hadde sett før.
Landskapene var til å kjenne igjen, men gjengitt noe forvridd og sterkt koloristisk – helt i tråd med den ekspresjonistiske tradisjonen som Krauskopf selv var en del av i Tyskland på 1920-tallet. Den tilnærmingen betydde et åpenbart brudd på en lang tradisjon med jærmalere.
De tradisjonelle jærmaleriene på 60- og 70-tallet var karakteristiske landskapsutsnitt med vekselvis høy og lav horisontlinje. Kunstkritiker Harald Flor i Dagbladet skrev om dette: «(…) I våre dager har man vært tilbøyelig til å oppfatte Jær-motivet som en motivmessig sviske. To av de kunstnerne som brøt med denne tradisjonen, var Kitty Kielland og Bruno Krauskopf (…) Gjennom eksiltyskeren Bruno Krauskopf som flyktet fra nazistyret i 1933, ble jærlandskapet gjenstand for en rent ekspresjonistisk fortolkning». (27.sept 1992)
I sin samtid måtte Krauskopf tåle blandet mottakelse, men synd at han ikke selv fikk oppleve den positive kritikken som ble ham til del etter den store minneutstillingen i 1992. Den ble vist i Stavanger og i Bergen, men også på Munch-museet i Oslo.
Harald Flor pekte i et helsides oppslag i Dagbladet på at også Munch-museet var en naturlig ramme for denne utstillingen, ettersom den norske verdenskjente kunstneren, Edvard Munch, var blant de få her til lands som kjøpte arbeider av Krauskopf: «Utstillingen vitner om at eksilet ikke førte til noen kunstnerisk stillstand, og at opplevelsen av den norske naturen ga sterke impulser til hans maleri. Aldri har man sett en – så ofte sedat – sjanger som Jær-motivet framstilt med en slik intensitet som i Krauskopfs solnedgangssyn. Der energien formelig bølger gjennom klippeformasjonene, som åpner seg mot energikilden på det dirrende himmelfeltet over lysende havblikk. Selv når Krauskopf maler et vinterlig dekket Ogna-landskap, er det som om naturformene lever under snøen».
Bodil var 17 år då ho blei portrettert av den fargerike målaren. No blir mannen som er kalla den gløymde kunstnaren, heidra med utstilling og bok
Fremmed fugl
Selv om Krauskopf av mange på Jæren og i Stavanger ble betraktet som en fremmed fugl, høstet han også lokal anerkjennelse. Kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, Alf Aadnøy, skrev: «Krauskopf kom som en fremmed fugl da han i 1933 steg av toget her for å bli i 14 år. Hans bilder sto fram mot vestlandskunstens tunge jordfarger med en overdådig, nesten overmodig fargeutfoldelse». (28. juli 1988).
Mange kunstnere hadde malt de samme motivene på Jæren før, og Bruno Krauskopf gikk inn i en lang tradisjon med en rekke jærmalere. Det gikk en linje med malere som la vekt på naturtro gjengivelser av jærlandskapet, helt tilbake til Nicolai Ulfsten (1854-1885), også kjent som «Den første jærmaler», og stavangerkvinnen Kitty Kielland (1843-1914).
Denne tradisjonen ble ført videre av mange lokale malere, blant annet dro to fra Stavanger sørover for å male jærmotiver, Bjarne Monrad Hansen (1890-1976) og Thoralf Gjesdal (1903-1963). Interessen for jærmotivet dabbet likevel noe av utover 1900-tallet, men på 1950 og 60-tallet kom et nytt oppsving med blant andre Oskar Sørreime (1919-2007). Alle disse malte i stor grad det jærske landskapet slik de så det, altså naturalistisk. Som en kontrast til disse, dukket så Bruno Krauskopf opp i 1933 og så Jæren med helt nye øyne.
De aller fleste kunstnerne som har arbeidet på Jæren de siste cirka 150 år, har i stor grad gjengitt jærlandskapets uendelige utstrekning – høy himmel over flatt hav. Krauskopf var mer opptatt av det dynamiske og fargerike i naturen. Hild Sørby har denne forklaringen på hvorfor han malte slik: «For Krauskopf utløste opplevelsen av landskapet en psykisk tilstand som via motivet overføres til lerretet. Det blir en projeksjonsskjerm for hans subjektive opplevelse». (fra boka «Jærmalerne»)
Naturtro eller omfortolkning?
Krauskopfs nye blikk på Jæren gikk rett inn i tidligere tiders estetiske debatt: Skulle en billedkunstner nøye seg med å gjengi naturen slik den var? Eller skulle en maler kunne omfortolke landskapet som et middel for å uttrykke sin egen sinnstilstand?
Kitty Kielland landet på den første varianten, i stor grad naturtro gjengivelse – i alle fall de første årene hun malte på Jæren fra 1876 og fram til 1885. Bruno Krauskopf valgte den andre varianten helt fra det første øyeblikket han festet sine jærmotiv til lerretet. Kitty Kielland skildret Jæren fra starten i 1876, Krauskopf fortolket Jæren om lag 50 år seinere. De var selvsagt barn av sin tid begge to. De sto i hver sin tradisjon, og Krauskopfs forankring var det ekspresjonistiske kunstsynet som like mye handlet om å male det man følte som det man så.
Det er også interessant å merke seg at det først var med naturalismen at Jæren ble oppfattet som kunstnerisk interessant. Før denne tid ble Jæren sett på som stygt og forblåst og dermed uinteressant som kunstnerisk motiv.
I første del av 1800-tallet var det skjønnheten i vill norsk natur som nasjonalromantikerne festet til lerretet, så som vakre fjorder og fjell, store trær og mektige fossefall. I siste del av 1800-tallet overtok et nytt naturalistisk kunstsyn med vekt på sannhet. Norske billedkunstnere som blant annet Fritz Thaulow og Frederik Collett begynte dermed å male naturtro motiv fra sitt eget fedreland. Begge dro blant annet til Jæren og til Ogna for å formidle landskapsmotiver derfra. Kunsthistoriker Hild Sørby konkluderer slik i boka «Jærmalerne»: «Det er i forlengelse av kunstnernes ønske om å frembringe en sann, virkelighetsnær og nasjonal kunst vi må se oppdagelsen av Jæren som motiv».
Sverre Ivan mest påvirket
Selv om Krauskopf av mange ble betraktet som en fremmed fugl, fortalte flere lokale malere at de likevel ble påvirket av hans måte å male på, først og fremst Sverre Ivan (1925-1993), men også Frank Franzen (1923-2011) og Harald Stokkeland (1916-2000).
Franzen, som fikk kunstnerutdanning hos Krauskopf i 1946-1947, sier selv: «For meg ble Bruno Krauskopf viktig, uten ham hadde jeg trolig ikke malt slik jeg gjør i dag».
For den unge lovende maleren Harald Stokkeland var det også litt av et sammentreff at den meritterte og erfarne eksilkunstneren Bruno Krauskopf kom til å slå seg ned på hans eget hjemsted Ogna. Dermed ble det enkelt med et besøk. Stokkeland forteller selv: «Ikke minst lærte jeg mye av hans arbeidsomhet (..) Krauskopf var uhyre flittig, og oppfordret meg stadig til å arbeide, arbeide og atter arbeide. Man kommer ikke gratis til noe her i livet, og slett ikke i kunsten, var hans påstand».
Av den generasjonen lokale kunstnere som ble født i mellomkrigstida, er det likevel Sverre Ivan Larsen som er mest påvirket av Bruno Krauskopf. I forbindelse med en retrospektiv utstilling Stavanger Kunstforening i 2009 om «Den unge Ivan» nevner utstillingskuratoren Ivar Nygaard først og fremst Krauskopf som Ivans store forbilde.
Deretter nevnes en hel del andre kunstnere som fikk betydning for Sverre Ivans «formings- og læringsperiode», som Edvard Munch, Aage Storstein, Emil Nolde, Pierre Bonnard, Claude Monet og James Ensor. Stavangers egen Reidar Berge (1922-2006) ble også nevnt som inspirasjonskilde.
En gang i 1942-43 oppsøkte unge Ivan den mye eldre Krauskopf ved staffeliet. Ivan forteller selv hva som hendte den dagen: «Jeg vet akkurat når det var: Jeg var 17-18 år og så Bruno Krauskopf stå og male ved Hafrsfjord. Jeg så hvordan han festet sine inntrykk av dette på lerretet, og ble voldsomt inspirert. Jeg gikk til ham, og malte litt med ham (…) Han sa jeg ikke hadde talent. Men senere en gang viste jeg ham fotografier av noe jeg hadde malt, uten at han visste hvem som hadde laget det. Han sa det var bra» (intervju i Stavanger Aftenblad 17.10.1970).
Forbindelseslinjen mellom Krauskopf og Ivan knyttes også sammen av inspirasjon fra tysk ekspresjonisme. Der er stor sannsynlighet for at Krauskopf har introdusert for den unge Ivan den tyske kunstnergruppen «Die Brücke» (1905-1913). Sverre Ivan har nok kjent til arbeidene til blant annet Ernst Ludwig Kirchner, Karl Schmidt-Rotluff , Emil Nolde og Max Pechstein. Ivan ble fascinert av «Die Brückes» ekspresjonistiske kraftfulle uttrykk. Som hos Krauskopf.
Intervjuet av Harald Riis fra Rogalands Avis sier Sverre Ivan: «Jeg er ekspresjonist. Helst. For det meste. Jeg er absolutt ekspresjonist. Jeg ser, jeg opplever, jeg uttrykker det jeg opplever. Se her. Farger, linjer, rytme, form.»
Bruno Krauskopf kunne sagt det samme om sitt eget kunstsyn, men det var jo ufint av ham å avfeie den unge Ivan med å si at han ikke hadde talent. Seinere viste da også Ivan seg som en betydelig billedkunstner.
At Krauskopf så bryskt og kontant avviste ham, det viste en nedlatende og arrogant holdning. Dette er nok en side ved Krauskopfs personlighet som jeg kom over flere eksempler på under mitt arbeid med biografien om hans kunstnerliv, han var nok veldig «høy på seg selv». På den andre siden var han meget hardtarbeidende og levde for sin kunst, fikk selv føle på kroppen mye motgang, men imponerte gang etter gang med sitt ukuelige pågangsmot. Han ga ikke opp da han på grunn av nazistyret dro fra sitt kjære Tyskland i 1933, og han ble heller ikke motløs da han som tysk statsborger ble utvist fra Norge rett etter krigen.
Neste stopp for 56-årige Krauskopf ble da New York der amerikanerne bare ville ha abstrakte bilder, og dermed måtte han fortsette å kjempe for sin kunst.