- Det var farlig arbeid. Jeg var personalsjef i et boreselskap, og på den tiden ble borene styrt med kjetting. Det var både små skader og alvorlige ulykker, sier Larsen.

Tidlig start

Han startet som lønningsmedarbeider i NorSea. Det første han gjorde var å spare selskapet for masse penger.

- NorSea betalte arbeidstakeravgifter for arbeidere som jobbet på den engelske siden av grensen, det trengte de ikke. Jeg husker ikke hvor mye jeg sparte dem for ved å si ifra, men det jeg husker sikkert, er at det var mer penger enn lønna mi, i de to årene jeg var der.

Fra NorSea gikk han over til en stilling som personalsjef i Loffland Brothers Drilling company som 27-åring.

Han er åpen på at han arbeidet «i bedriften, for bedriften».

- Min jobb var å ivareta arbeidsgivers interesser. Jeg jobbet mot fagforeningene. Fagforeningene vil jo - per definisjon - alltid ha mer, mens min jobb var å gi tilbake, litt og litt, slik at de ble fornøyde og værende.

Dette betyr ikke at han ikke brydde seg om de ansatte. Han ventet i bilen på heliporten da folk kom i land. Han kjørte selv flere på sykehuset.

Dødsulykker

- Det var en periode rundt 1978 hvor det var flere dødsulykker på kort tid.

Én av dem som døde var et enebarn fra Nord-Norge. Han hadde vært innom Larsen og bedt om jobb. Han hadde ingen relevant utdanning eller kurs. Larsen ba ham om å vise at dette var noe han virkelig ville

Enebarnet fra nord kom tilbake med sikkerhetskurs, som han hadde betalt selv. Da gav Larsen han jobb som hjelpearbeider i Nordsjøen.

Han reiste ut på jobb for første gang, og kom aldri hjem igjen. Han var en av passasjerene i helikopteret som falt ned på vei hjem fra Statfjord i 1978.

- Jeg reiste opp til hjembygda og traff mora. Hun hamret meg i brystet mens hun gråt.

Hendelser som dette er grunnen til at nesten ingen fra hjembygda fikk jobb av Larsen.

- Denne siden av arbeidet kommer ikke opp, utenom for dykkerne. Dykkerne fortjener alt de har fått, men de er ikke alene.

Nedtrapping

Som 31-åring startet Larsen som personalsjef i Elf Norge. Det var her han fant seg til rette, så her jobbet han i over 30 år i det som het Elf Norge da han startet. I dag heter firmaet Total E & P Norge.

Larsen er nå pensjonert. Han pensjonerte seg som 64-åring etter å ha jobbet som rådgiver i en redusert stilling lenge. Han har en autoimmun sykdom som gjør at ryggen stivner over tid. Denne gjorde at han gikk over i en 50 prosent stilling som rådgiver da han var 42 år gammel.

- Jeg setter veldig pris på hvordan Elf har behandlet meg. De siste tolv årene jobbet jeg 25 prosent. Det er ikke mange steder en får slike muligheter.

Da han fikk fritid måtte han finne noe å henge fingrene i. Valget falt på treskjæring.

- Det er tålmodighetsarbeid. Jeg har skjært speil, kiste og klokke, men følger ikke reglene. Det er noen regler om hvordan det skal skjæres, men jeg kjører mitt eget løp.

Kravstore

Noen av stedene han jobbet krevde mye av ham.

- I Loffland var det slik at hvis man var våken, så var man på jobb. Og de ringte gjerne på natta.

En gang i tiden jobbet Larsen i Mobil. Mobil måtte gi over driften av Statfjord-feltet til Statoil etter ti års drift. Da Statoil tok over valgte Larsen å gå sin egen vei.

Han valgte å gå til Phillips, nok et amerikansk firma. Her var han i bare seks måneder.

- Hovedkontoret blanda seg inn i alt. Jeg skulle jobbe med og mot fagforeningene, men måtte også jobbe med og mot hovedkontoret. Jeg havna mellom barken og veden. Det ble en altfor krevende situasjon å arbeide i.

Han angrer uansett ikke på valget.

- Jeg treger ikke på å ha valgt Phillips og Elf foran Statoil, nei. Uten Phillips er det ikke sikkert at jeg hadde funnet Elf. Det var hos Elf fikk den arbeidssituasjonen som passet meg best.