Det er noe som kommer med alderen, apper meg her og passord meg der. Post meg her, og post meg der. På den ene posten kan du både hente pakker og sende brev, hvis nå det skulle skje. På den andre posten kan du bare hente pakker og returnere dem, men ikke sende brev. Det blir mye å holde styr på, og denne setningen dukker oftere og oftere opp: Hvordan kan det ikke bare være sånn som det alltid har vært?

Nå ble aldri den saken skrevet, så da dagen kom, og jeg fikk melding om at jeg nå kunne hente julegaven til meg sjøl, (en ny mandolin til å kutte opp grønnsaker) var jeg relativt uforberedt. Mentalt uforberedt, vil jeg si. Meldingen sa at den kunne hentes i «pakkeboks i nabolaget mitt, og bruk Posten-appen for å hente den».

Nå er det ikke sånn at alle beskjeder og meldinger tas inn med en gang av hjernen min, så jeg stilte meg i køen for å hente ut mitt nye underverk. Jenta bak disken så på meg og sa at jeg måtte gå ut igjen, bak bygget for der stod pakkeboksen og så kom følgende: - Du finner fort ut om du skal til Sverre, Ragna eller Lotte, sa hun.

HÆ, sa jeg. Hva mener du? Jeg har ikke sett mer forvirra ut siden jeg limte meg inne i mitt eget hus tidlig på 90-tallet. Skal jeg til en boks som heter noe?

Åh, det er så fint med disse overbærende, fine blikkene fra «Kan alt»-generasjonen. Hun sa: Ja, den ligger enten i Sverre, Lotte eller Ragna. Du må laste ned appen først. Og finalesetningen: Du finner nok ut av det.

Jeg gikk i svart. Beksvart. Sjansen for at jeg kom til å få ut den nye mandolinen min var en til 100. Jeg er en håpløs kløne før jeg har lært nye ting – minst tre ganger må jeg gjenta og øve. Olm forlot jeg postkøen og gikk bak til pakkeboksen som naturlig nok stod i mørket. Jeg fikk på lommelykta på mobilen og joda, jammen stod det ikke Sverre, Lotte og Ragna. Jeg gikk inn igjen for å få lys nok til å laste ned Posten-appen, gamle folk ser jo svært lite i mørke, og så at mobilen min begynte å mase om bluetooth. Jeg gikk fra beksvart til enda mer beksvart, og innså at sjansen for å lykkes nå var nede i 0,2 til 100.

Men dette er faktisk en historie med lykkelig slutt. På et eller annet vis fikk jeg beskjed om å stå foran Sverre, min nye venn, følge instrukser og skulle du ha sett: Sverre åpnet seg for meg, i mørket, en kald novemberkveld.

Da kom neste overraskelse: Der lå Nord-Europas lengste mandolin. Jeg sukket. Den gamle jeg fikk av min bror til jul for noen år siden, fikk plass i en skuff. Mine skap er allerede overfylt. Jeg er satt under administrasjon. For hver ny ting jeg drar inn, må en ting ut. Inntil videre har jeg derfor mistet interessen for hele mandolinen og har stuet den bort på et roterom. Folk som kjenner meg, vet at det fort betyr at jeg ikke finner den igjen. Men jeg har slutta med å være irritert på Sverre. Så får vi se om Lotte og Ragna oppfører seg like eksemplarisk neste gang jeg bestiller en ny må-ha-kjøkkendings. Og bare for å ha nevnt det, da skal jeg sjekke ut størrelsen først.