Den siste tiden har Facebook daglig mast om at jeg har minner å se tilbake på. Nå er det ikke alt her i verden jeg trenger å huske, det tar resten av familien min seg av.

Jula 2018 markerte det vi kaller et generasjonsskifte i vår familie. The Eagle, min mor, hadde sagt fra seg ansvaret for årets julemiddag og andre juleselskapeligheter, til meg, familiens førstefødte.

Det gikk galt allerede i uka før. Lokket på en forbaska foodprosessor satte seg bom fast, og det gikk et døgn før jeg fikk av lokket og deigen ut. Kakene, noen veldig sunne jeg hadde diktet opp sjøl, ble behørig fotografert av min sønn, prinsen, og sendt rundt i diverse sosiale medier med teksten «Mamma har bakt hundebæsjer til jul».

Julaften var jeg varm i hodet allerede rundt klokka 14.00. Oppgavefordelingen var klar, trodde jeg, og ble derfor enda mer forvirra enn jeg er til vanlig da svigerinnå overleverte meg en gryte med en flytende, gul masse da de kom 16.45. Men jeg skulle jo lage sausen, tenkte jeg, nå har vi to sauser, hæ?, før neste tanke kom: Jeg kan ikke servere disse greiene her som saus med den fargen.

Jeg åpnet skapdøra på mors kjøkken, finner sukkerkuløren og jeg er ett sekund fra å farge svigerinnå sin kålrabistappe mørkebrun, da hun kom ut på kjøkkenet. Svigerinnå ristet på hodet av kombinasjonen glutenfritt mjøl og bruk av stavmikser som gjorde kålrabistappa til kålrabisuppe. Jeg sa ikke et ord, men innvendig priste jeg meg lykkelig over at jeg hadde unngått å farge den mørkebrun.

Det skulle tatt seg ut.

Jeg var varm og svett, og skjønte at det var på tide å roe seg ned med en flaskekork konjakk jeg hadde på lur. Om det var den som forårsaket neste tabbe, skal jeg ikke si. Jeg mener fortsatt at jeg hadde mandel i riskremen, men det er jeg helt alene om. For den kvelden ble det satt til livs to digre boller riskrem og ingen mandel.

Sånn gjør man bare ikke, og dette er nå en av våre familiehistorier som også har resultert i at jeg er fratatt alt ansvar for riskrem/mandel problematikken, som min bror kaller den. Den er også innlevert som Mitt juleminne, «Da faster glemte mandelen», på ungdomsskolen til nevøen min.

Ett år seinere kom det fram at det var min bror som hadde tatt seg av leksene den kvelden, for nevøen min hadde bedre ting å ta seg til. Uansett, oppsummert: Julen 2018 viste at det var rom for forbedringer.

Vi har øvd jevnt og trutt, men i fjor oppstod en ny situasjon som heller ikke trenger gjentakelse. Absolutt ikke, vil jeg si. Vi spoler tilbake til 1. juledag i fjor og et av årets lengste familieselskaper står for tur. Gjestene kommer litt før 11. 00 og går en eller annen gang etter klokka 20.00.

Nytt av året er at jeg i en alder av 59 hadde insistert på å sove i mitt eget hus, ikke overnatte hos min mor som har vært fast tradisjon. Og med det, lage all maten klar hjemme med min sønn som sjåfør i hans bil. Bare så det er sagt, jeg er glad i lage mat, og jeg hadde full kontroll.

Nybakte brød, fine fat, alt fordelt og lutefisken lagt i salt i en langpanne. Ja, vi har tatt med oss en skikk fra Sannidal i Kragerø der noen få, veldig få, familier spiser lutefisk med søt lefse til frokost 1. juledag. Et mareritt i oppveksten, en lykke nå, bortsett fra denne tabben her:

All mat er båret ut i bilen, all plass oppbrukt og jeg bestemmer meg for å ha langpanna med lutefisk, behørig innpakket med aluminiumsfolie, i fanget. Jeg husker til og med at jeg var lykkelig fordi alt hadde gått som smurt. Det varte ikke lenge, i første sving virket det som om jeg ble blaut i fanget. Jeg sa ikke et ord, men rundkjøringer gjorde det ikke bedre, og det gikk opp for meg at jeg, og julekjolen, ble dynket i vannet fra lutefisken, og nå var vi på motorveien. Min sønn lo så han ristet, svingte litt ekstra, og jeg skreik av det kalde vannet.

Nå var det ikke bare kjolen som var søkkvåt, det rant lutefiskvann ned i beina. Han slutta å le da jeg sa at det trengte han ikke, for nå var også bilsetet vått av lutefiskvann. Han kom fort opp med at jeg nå skyldte ham en ny bil og da vi omsider kom til Hovesletta gikk det ikke lenger.

Vi svingte inn på busstoppet, ut av bilen begge to og i felleskap helte vi av lutefiskvannet. Hun som gikk forbi, ble orientert, og fikk seg en god latter. Vi for vår del hadde slutta med akkurat det, kom oss inn i bilen igjen til headquarter og fikk satt lutefisken inn i ovnen. Før julefrokosten starta, var bilsetet skurt med grønnsåpe, alle involverte nydusjet og jeg iført en av mors gamle julekjoler.

Lær av oss, i tilfelle du skal ut å kjøre med en langpanne med lutefisk, hell av så mye vann du kan før du kjører, og stopp underveis og hell av mer.

God jul!