Da funksjonshemmede Renate Egebakken (37) skulle fra Nærbø til Egersund søndag kveld, var planen at hun skulle ta toget klokken 22:33.

– Da jeg kom til stasjonen virket ikke heisen, forteller hun Jærbladet.

Renate sitter i rullestol, og er derfor helt avhengig av at enten er heis eller rampe på stasjoner der man må opp en etasje for å komme seg på perrongen.

– Da toget kom, prøvde jeg å rope opp til konduktøren. Han hørte meg ikke. En gutt som kom forbi løp opp og banket på døra i det toget begynte å gå, men det kjørte naturlig nok videre.

Deretter prøvde hun å ringe nummeret som er oppgitt i heisen.

– Da fikk jeg opplyst at denne telefonen ikke er bemannet før mandag morgen.

Da hun trykket på alarmknappet fikk hun imidlertid kontakt.

Hun fikk snakke med en representant i vaktselskapet, som satte himmel og jord i bevegelse for å finne fram til riktig hjelp.

– Han prøvde det han maktet i nesten en og en halv time. Men det var nytteløst. Til slutt ringte han politiet, men der fikk han svar at det ikke var noe de kunne gjøre.

Til slutt kunne han bare ønske henne lykke til.

Rekvisisjon

Renate, som har Charcot–Marie–Tooth sykdom (CMT), forteller at hun til slutt kom seg ut av rullestolen og slepte seg opp trappa etter gelenderet.

– Det var heldigvis en god dag, en dag der jeg opplevede å ha noe førlighet, om enn svært begrenset.

Da det siste toget kom klokka 00:30, vinket hun til konduktøren, som ikke så henne. Til alt hell så lokføreren henne.

– Men heller ikke de kunne gjøre noe. Rullestolen min, en mobilitets scooter, var for tung til at de klarte å bære den opp på perrongen. Dessuten måtte toget gå på tida.

Det er imidlertid slik at når hendelser som dette oppstår, så kan personell på tog dele ut en drosjerekvisisjon. Det fikk Renate.

– Det ble redningen denne gangen. Jeg er ufør og den siste trygda kom i første halvdel av desember. Det er enda noen dager til trygda for januar kommer, så det å ta drosje fra Nærbø til Egersund er langt utenfor mitt budsjett.

Men Renate kom seg omsider inn i en varm bil og deretter hjem.

– Hva slags samfunn vil vi ha?

For to år siden kunne Renate gå som vanlig. Så fikk hun påvist CMT, en sykdom som gjør at muskel for muskel og nerve for nerve dør.

– Det er en genetisk og arvelig defekt, forteller hun.

– Min far var bærer, men fungerte fint. Min farfar ble veldig syk. Det ser ut for at også jeg er hardt rammet.

Men Renate er ikke pessimist. Tvert imot. Hun prøver å leve livet så fullt ut som det lar seg gjøre i den situasjonen hun befinner seg i.

Hun er blant annet aktiv i styret i Egersund Bluesfestival, og arbeider også som erfaringskonsulent for Barnevernet i Stavanger.

– Det betyr at jeg faktisk forventer å kunne reise med tog. Det mener jeg er en menneskerett. Det å kunne benytte seg av kollektivtransport burde være en selvfølge. Når det gjelder en del andre ting vil jeg heller si at jeg har håp, men at jeg ikke tar det for gitt. Jeg skjønner at mange ting må planlegges nøye.

Bare det å skulle gå ut å spise, betyr at en med en nedsatt mobilitet må sette seg inn i blant annet hvor lett det er å komme seg inn i restauranten før en velger spisested.

– Men det kan jeg tåle, det er noe en venner seg til. Det å ta tog, derimot, det er noe jeg forventer skal være tilgjengelig, også for meg. Hvis ikke kollektivtransport fungerer for en gruppe mennesker, så er det både ekskluderende og direkte diskriminerende.

Hun mener det handler om å akseptere et mangfold.

– Dessuten skal vi være klar over at denne typer utfordringer ikke bare møter rullestolbrukere. Gamle mennesker og gravide, småbarnsforeldre med barnevogner. Mange grupper trenger og fortjener lettere tilgang til kollektivtransport.

Sier fra

– Jeg er ikke redd for å si fra. Jeg ber, ja til og med roper om hjelp, når jeg trenger det. Og jeg klager når jeg mener det er på sin plass.

Men ikke alle er som Renate.

– Det er mange funksjonshemmede som ikke har språk. Det er også mange som kvier seg for å be om hjelp, og som blir redde for å dra ut om de opplever denne type utfordringer.

Det mener hun er fryktelig trist.

– Men vi ser at stadig flere funksjonshemmede forventer litt mer av samfunnet enn hvordan det har vært. Det er jeg glad for. Vi ønsker jo å reise og å oppleve ting slik som alle andre, for ikke å snakke om å kunne ha et meningsfylt hverdagsliv.

Brannslukking

Da Renate skulle hjem fra Nærbø etter å ha snakket med Jærbladet tirsdag kveld, ble enda en drosjerekvisisjon skrevet ut. Togets rampe tålte ikke kulden og dermed var Renate nok en gang strandet på Nærbø.

– Det de driver med er brannslukking. Dette må da bli dyrt i lengden? Ville det ikke være enklere å tilrettelegge slik at problemer som dette ikke oppstår, spør Renate Egebakken.

Det har ikke lyktes Jærbladet å få en kommentar fra Bane NOR i denne saken.