- Store, sterke og friske Bård, familiefaren og humørsprederen. Han ble så syk at han døde

BESTEVENNER: Bård Arne Pedersen (tv) og Stein Karlsen. Onsdag døde Bård etter å ligget på sykehus siden 18. mars.

BESTEVENNER: Bård Arne Pedersen (tv) og Stein Karlsen. Onsdag døde Bård etter å ligget på sykehus siden 18. mars. Foto:

Stein mistet sin beste venn. Nå advarer han alle. – Dere må ta dette på alvor

DEL

(Nordlys) Onsdag ettermiddag satt han ved sykesenga da 49 år gamle Bård Arne Pedersen sovnet inn etter å ha blitt intensivbehandlet for Covid-19 siden 18 mars.

De to jevnaldrende kameratene fra Vannøya skulle egentlig feire to femtiårsdager i år.

– Jeg hadde begynt på festtalen jeg skulle holde for Bård. Nå blir det begravelsestale i stedet. Det føles så trist, meningsløst og urettferdig at Bård skulle gå bort på denne måten, sier Stein Karlsen.

Han ønsker å fortelle historien om sin døde venn for å advare om konsekvensene av den fryktede sykdommen.

– Alle må ta dette på det største alvor, og følge myndighetenes helseråd. Dette er ingen mild influensa, eller noe som bare tar livet av syke eldre. Store sterke friske Bård, familiefaren og humørsprederen, han ble så syk at han døde, sier Karlsen.

Et sterkt vennskap

De vokste opp på hver sin side av Vannøya, Bård på Vannareid, Stein på Lanesøyra. De ble kamerater da begynte på elektrolinja ved Breivika VGS. Senere havnet begge i Oslo, og har vært uatskillelige.

– Det var alltid oss. Bård var med da jeg traff kona mi, og han var selvsagt som forlover da vi giftet oss. Da Bård ble sammen med Ane, nyttårsaften i 2000, hadde han vært hos oss og spist nyttårsmiddag noen timer tidligere. Bård og Ane er fadder til vår eldste datter. Vi dro på familieturer, fotballturer. Det var et kjempesterkt vennskap, forteller Stein Karlsen.

Rundt 10 mars ble Bård Arne Pedersen syk med det han selv trodde var en vanlig influensa. Etterhvert ble han veldig dårlig.

SAMMEN: Bård Arne Pedersen og samboeren Ane.

SAMMEN: Bård Arne Pedersen og samboeren Ane. Foto:

Fant han i kramper

– Ane ville tilkalle sykebil, men Bård ville ikke. Da hun kom hjem, etter å ha vært ute en tur 18. mars, fant hun ham liggende i senga med kramper og store pustevansker. Han hadde fått en blålig farge i ansiktet. Hun tilkalte ambulanse, og Bård ble fraktet til Ullevål. Han ble sykehusets første Covid-19 pasient.

– Da han kom inn på sykehuset hadde han fått behandling i ambulansen og kviknet litt til. Såpass at han i kjent stil kunne fleipe litt med sykepleieren om at han nå kom til å bli en del av statistikken. Tilstanden var allikevel så dårlig at han umiddelbart ble lagt i narkose. Han våknet aldri mer, forteller Stein Karlsen.

– Dette var starten på ei forferdelig tid, ikke minst for Ane og de to guttene, Marius på tre og fem år gamle Jonas. Ingen av dem var smittet. De måtte allikevel i karantene i to uker. Det var naturligvis helt forferdelig å bli isolert samtidig som Bård lå i koma på sykehuset. Vi støttet dem så godt vi kunne med å handle og små ærender, forteller Stein Karlsen

– Sist fredag fikk jeg se bestevennen min for første gang etter at han ble syk. Jeg dro til sykehuset sammen med Ane. Vi ble sluset inn mot smitteavdelingen. Det tok et kvarter å bli kledd opp med smittevernutstyr og få informasjon om hva vi kunne og ikke kunne gjøre. Masker ble tilpasset og tapet for å være helt tette. Så ble vi ført gjennom den siste slusa og inn på smitteavdelingen. Det var som å komme inn i en film. Alle menneskene var kledt i vernedrakter, masker, briller og luer.

VANNØYA: Bård Arne Pedersen på stranda ved Sengskroken på Vannøya.

VANNØYA: Bård Arne Pedersen på stranda ved Sengskroken på Vannøya. Foto:


Store pustevansker

– Rommet der Bård lå var 30-40 kvadratmeter stort. Han delte det med en annen, eldre, covid-19 pasient. Bård lå i ei seng omgitt av monitorer og medisinsk utstyr. Han var koblet til sonder og slanger. Brystet hevet og senket seg i ett sett, som om han var i ferd med å løpe maraton, forteller Karlsen.

Bård Arne Pedersen jobbet i et firma som selger medisinsk utstyr. Nå lå han og ble holdt i live av det utstyret han selv hadde levert til Ullevål. Flere av de som jobbet på avdelingen hadde kjent han igjen fra tidligere besøk.

– Det var et sjokk å se han ligge der. Bård var i utgangspunktet en stor og kraftig mann. I løpet av ukene på sykehuset hadde han mistet 25-30 kilo. Der og da innså jeg at dette ikke kom til å gå bra, at vi aldri mer skulle dra på puben sammen.

Sykdomsforløpet var en berg og dalbane av håp og fortvilelse der forsiktige gode nyheter ble avløst av tilbakeslag. Midtveis i perioden viste Bård Arne Pedersen tegn til bedring, og var så bevisst at han kunne respondere på spørsmål ved å klemme handa til sykepleieren. Neste dag var det ny krise, og den påfølgende natta ble Ane tilkalt to ganger fordi de fryktet at Bård skulle dø.

Sorgtung avskjed

– Onsdag 29.april skulle Ane og jeg møte legene for å bli informert om et nytt behandlingsopplegg. Da vi kom inn på sykehuset ble vi møtt av Krisepsykiater og to leger og sykepleiere med svært alvorlige ansiktsutrykk. Vi skjønte straks at noe var galt. Bårds tilstand hadde forverret seg gjennom natta. Det var ikke lengre håp. Bård kom til å dø. Han ble holdt i live av medikamenter og respirator. Vi fikk beskjed om at tida var knapp, og jeg ringte kona mi som dro til barnehagen for å hente sønnene til Bård og Ane

– Etter at flere i familien hadde vært inne og tatt farvel med Bård gikk jeg inn sammen med Ane. På vei mot rommet hans møtte vi flere fra personalet som hadde tårer i øynene. Alle visste hva som skulle skje, at de skulle miste pasienten de hadde kjempet så lenge for å redde.

– Mens vi satt ved senga hans ble oksygentilførselen gradvis skrudd ned. Legen forklarte at dødsprosessen var startet. Da Bård trakk pusten for siste gang kom det to store tårer ut av øyekrokene hans. Så ble det stille. Det var over.

Det var på en måte en fin og verdig avskjed. Bård gråt sammen med oss da han døde, forteller en tydelig berørt Stein Karlsen.

– Ta dette på alvor

Han forteller historien i samråd med Bård Arne Pedersens nærmeste familie i håp om at det kan være med på å forhindre andre tragedier.

– Nå skal samfunnet gradvis åpne opp. Det er viktig at man allikevel følger rådene om å holde avstand, vaske hender og unngå å gjøre ting som setter en selv og andre i fare. Dette er en grusom sykdom for de som blir hardt rammet, og det å være ung og frisk er ingen garanti. Jeg så hva dette gjorde med bestevennen min. Det var fryktelig, sier Stein Karlsen.

– En positiv opplevelse midt i dette var møtene med personalet på Ullevål. De var helt fantastiske, og det var også kriseteamet som støttet familien. Flere av de som har bukket under for denne sykdommen har måttet dø uten å ha sine nærmeste til stede. Vi var heldige som fikk den siste stunda sammen med Bård. sier Stein Karlsen.

Artikkeltags