– Jeg har skrevet når jeg er forbannet, men også når jeg er glad, sier Tora Ytterland Silseth fra Hellvik om diktsamlingen sin.

Ytterland Silseth skriver slik det passer henne. På norsk, engelsk og dialekt – uten å bry seg særlig om poesiens regler.

– Noen tenker kanskje at lyrikk er litt kjedelig, men jeg skriver ikke som andre. Jeg skriver på min måte. Jeg likte godt å skrive også som ung, men da hadde jeg lite tro på meg selv. Jeg trodde ikke at diktene min holdt mål. Dette er nok ikke unikt for meg, og vi er nok mange som skriver litt i skjul. Det er bare én måte å finne ut om diktene dine holder mål på, og det er å la andre få lese dem, samt etter hvert sende dem til et forlag for å få dem vurdert, sier hun.

– Og det gjorde du?

– Ja, det gjorde jeg. Jeg lot venner og nær familie lese diktene først, og da jeg var kommet så langt at jeg følte at jeg hadde mange nok dikt til at det var mulig å gjøre en helhetlig vurdering, sendte jeg dem inn til et forlag. Forlagene må ha et stort nok materiale å vurdere. Du må ha skrevet nok til å kunne fortelle en historie. Den historien jeg forteller – min historie – den er ett hundre prosent sann. «Svarte Natta!» tar utgangspunkt i livet mitt siden 2019, og alt jeg har opplevd siden da.

For Ytterland Silseth ble diktskriving nesten som terapi.

– Men jeg var først klar til å skrive da jeg begynte å komme litt til hektene igjen. Å skrive dikt ble en viktig del av tilfriskningsprosessen for meg.

Noen dikt må hun jobbe mye med, andre ramler formelig ned i hodet hennes av seg selv.

Dypt personlig

Alle diktene er dypt personlige.

– Jeg har skrevet dikt som sårer folk. Dikt kan såre, som et våpen. Derfor har jeg måttet revidere noen av diktene mine. Jeg har ytringsfrihet, men noen har opplevd diktene mine som personangrep. Jeg har ingen intensjon om å såre, selv om jeg blir forbanna på folk og system.

En tragisk opplevelse i 2019 ble starten på «Svarte Natta!».

– I 2019 valgte ei veldig god venninne av meg å avslutte livet sitt. Jeg visste at hun var syk, men selvmord var likevel et veldig stort sjokk. Jeg savner henne, og derfor handler en del av diktene om venninna mi. Boka starter egentlig med denne hendelsen, men jeg skriver ikke bare om vonde ting. Innimellom har jeg noen små hverdagsbetraktninger om for eksempel gode minner.

Skjøvet ut i psykose

I 2020 fikk Tora og ektemannen et etterlengtet barn. Men ting ble ikke slik de hadde drømt om.

– Det var en helt fin rutinefødsel, men det gikk galt med meg psykisk. Jeg tålte det rett og slett ikke. Jeg hadde fødselsangst og panikk i forkant av fødselen, og under fødsel. Etterpå fikk jeg en kraftig fødselsdepresjon og angst for ikke å få sove. Det startet med at jeg ikke fikk sove. Etter ni uker uten søvn, fikk jeg psykose. Det anbefales ikke, for å si det slik.

Å få barn, angst, panikk, søvnløshet, psykose, ja, det å oppleve å være syk, forandret Tora. «Sola» som faren hennes kalte henne som liten, var ingen sol lenger. Tora var plutselig helt tom. Det var ingenting igjen av henne.

– Folk vet om fødselsangst og -depresjon, men det snakkes lite om. Det opplevdes nesten litt skammelig ikke å være kvinne nok til å ønske å føde i smerte. Jeg var redd for smerte og hadde fødselsangst. Jeg kunne merke at holdningene og synet på fødsel og amming på sykehuset var ulik mellom sykepleier, barnepleier og jordmor. Noen viste forståelse, andre skjønte ikke hva jeg var redd for. Jeg måtte bare se til å ta meg sammen.

I diktene skriver Ytterland Silseth om tabubelagte tema knyttet til kvinnehelse.

– Jeg skriver om min egen opplevelse, og den krisetilstanden familien havnet i etterpå. Ingenting ble slik vi hadde sett for oss og drømt om. Det var en skikkelig nedtur.

– Bar du på skyldfølelse?

– Å ja. Skyldfølelse og skam. Jeg følte meg ikke tilstrekkelig. Jeg var ikke nok. Jeg følte at jeg ikke fortjente å være mor. Tida etter fødselen ble et mareritt. Den skulle ikke bli det, men slik ble det. Innimellom kjenner jeg fremdeles på skyldfølelse og skam, men jeg har det bedre nå enn tidligere. Det er mye jeg har fått bearbeidet.

Landsforeningen 1001 dager

– Jeg har lyst til å nevne organisasjonen Landsforeningen 1001 dager. Jeg var i kontakt med dem da jeg slet på det verste. Jeg hadde en lang og god samtale med en av de frivillige der. Denne organisasjonen gjør et svært viktig arbeid og fortjener absolutt oppmerksomhet, sier Tora Ytterland.

Landsforeningen 1001 dager jobber med mental helse under graviditet og etter fødsel.

– Det er viktig at folk som merker at de sliter, oppsøker hjelp tidlig. Det samme gjelder pårørende. Det er også viktig at vi har et velfungerende helsevesen som klarer å fange opp de som sliter, og at det settes inn tidlig innsats. Men det er aldri for seint å få hjelp, og at man ikke skal skamme seg over eller føle skyld for at ting ikke ble som man trodde. Man er rett og slett sjuk. Det kan ramme alle, sier hun.

Lang historie kort

Etter mange uker uten søvn ble Tora så sjuk at hun endte opp på akuttpsykiatrisk i Stavanger. Der ble hun ei natt, før turen gikk videre til Jæren DPS på Bryne. Der ble hun ei uke.

– Det var på DPS'en at jeg fikk «psykosen min». Det var en helt spesiell opplevelse, som jeg også har skrevet dikt om. Folk får lese og se hva de synes om det, sier hun.

– Hvordan opplevdes det å få en psykose?

– Det er nesten umulig å forklare hvordan det er, men virkelighetsforståelsen blir helt borte. Det var folk rundt meg og de holdt meg i hånda, men jeg tror ikke folk skjønte hva som skjedde inne i hjernen min. Jeg kavet rundt langs vegger og gulv på avdelingen, og vurderte helt seriøst å kaste meg foran en bil for å slippe unna. Det var bare helt forferdelig skummelt. Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve psykose. I forkant slet jeg med panikkanfall. Da psykosen kom, tenkte jeg «Ok nå har jeg blitt gal». «Slik er det å være gal». Psykosen pågikk et par timer. Jeg var heldig. Noen har psykoser i dagevis, eller ukevis. Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg ut av psykosen, men det var som om hjernen min etter hvert klarte å komme tilbake til et nytt startpunkt. Som om hjernen «landet».

Etter psykosen dreide Toras liv seg om to ting:

1. Å overleve.

2. Å finne tilbake til den hun en gang var.

Små skritt

– Jeg startet ved å ta livet mitt gradvis tilbake. Jeg måtte lære å ta vare på meg selv på ny. Alt fokuset mitt hadde vært på panikk og søvnløshet. Mens jeg var sjuk handlet alt om å overleve mentalt og da glemte jeg alt annet, blant annet å ta vare på kroppen min. Jeg var i en situasjon der jeg måtte lære alt på ny, som å spise og stelle meg selv. Men etter hvert tok jeg bit etter bit av det gamle livet mitt tilbake. Jeg tok i bruk både gunstige og ugunstige strategier for å overleve.

Tora har alltid vært glad i trene. Å trene ble en ventil.

– Trening er jo bra. Det vet vi alle. Men jeg ble etter hvert ekstrem. Jeg løp og løp. Jeg ble kjent på Hellvik for å være «hun gærne dama som løper». Jeg løp med barnevogna, med ungen oppi, hver dag og i all slags vær. Noen dager løp jeg både seint og tidlig. På et tidspunkt løp jeg opptil fire timer om dagen. Og jo flere bakker, jo bedre. Klarte jeg alle bakkene på en tur, så ga det meg et skikkelig kick. Dette ble min måte å takle uro på, men også noe som ga meg mestringsfølelse.

Men Tora trengte noe mer.

– Jeg hadde nok ikke vært her jeg er i dag, hvis jeg ikke hadde fått medisiner. Det har ikke manglet på hjelp og støtte fra familie og nære venner, men for meg har medisiner vært riktig og viktig. Jeg har skammet meg over at jeg må ha medisiner for å overleve, men jeg har innfunnet meg med at slik er det.

Alt. Venninnas død, panikkangsten, angst for netter fylt med søvnløshet, fødselsangsten, følelsen av utilstrekkelighet, å ikke få til å amme og til slutt psykosen, har etterlatt traumer. Også måten Tora og familien har blitt møtt på hos blant annet helsevesenet, har etterlatt arr og traumer.

– Å jobbe seg gjennom traumer er ikke enkelt. Mange traumer er «stuck for life» tror jeg. De vil aldri forsvinne, men forhåpentligvis blekne litt etter litt med tiden. Måten jeg jobber med mine traumer på, er blant annet gjennom diktskriving og trening. Jeg har også en psykolog som jeg snakker med jevnt og trutt. Og så har jeg verdens beste arbeidsplass med verdens beste kollegaer. Jeg er blitt møtt av en arbeidsgiver som har vist stor forståelse. Det har vært veldig viktig.

Ikke for den sarte

«Svarte Natta!» er ei bok for alle, men kanskje ikke for den sarte sjel.

– Leserne av boka mi bør kunne tåle litt «språk», harselering med høytider og folk. Jeg skriver ganske hardt og brutalt enkelte ganger. Jeg legger ingenting imellom og diktene gir enkelte en vekker, et slag i ansiktet, harde ord som svir og oppskaker. Og om du lurer; ja, jeg banner i boka. Mye! Jeg håper boka blir en kilde til refleksjon rundt de mange temaene jeg tar opp, sier Ytterland Silseth.

– Diktet «Svarte Natta» handler vel først og fremst om den ubehagelige angsten og hvordan «hun» fester grepet og ikke gir slipp.

– Dr. Rune-diktet er en liten hyllest til fastlegen min. Kanskje er han verdens beste? Han burde fått sin egen helligdag – St. Runes dag. Dessuten burde han fått en pris. Det burde han. For maken til fleksibilitet og omsorg har jeg ikke møtt andre steder i helsevesenet. En fastlege av de sjeldne.

– Desember-diktet skrev jeg julen 2020. Da var jeg nybakt mor og mildt sagt svært syk. Jeg var livredd, søvnløs og full av angst. Jeg hadde kjøpt meg paljettkjole og greier. Den ble ikke brukt. Etter det la jeg julen for hat. Men i det siste har jeg kjent på en bitte liten julefølelse av det positive slaget. Det er jo bra. Jeg kommer kanskje til å få en murstein gjennom vinduet i løpet av desember, siden jeg skriver så stygt om jul, vattnisser, tanter og onkler som bare gjør sitt beste?

«Svarte Natta!» er per nå estimert å komme ut i februar neste år. Opplaget blir på 500 i først omgang, men det er allerede nå mulig å forhåndsbestille boka.

Boka er antatt på og utgitt på Lyrikkforlaget. Tora er også å finne på Instagram, under navnet Lytterland.

– Men det kan også drøye litt lengre enn det før boka kommer ut. Akkurat nå er vi i en fram og tilbake-fase mellom meg, redaktør og forlag. Det er for øvrig kanskje like så greit at den ikke kommer ut nå før jul? Da slipper vi at juletreet tar fyr i år, så kan det heller ta fyr neste år. Jeg mener boka mi har sprengstoffpotensial, og håper den slår ned som ei bokbombe neste år, smiler Tora Ytterland Silseth.